Habilitering ved psykiske lidelser hos personer med moderat til dyp utviklingshemming

Diagnostisering av psykisk lidelse hos personer med psykisk utviklingshemming er komplisert og krever samarbeid mellom familie, primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det er særlig viktig å se på utviklingsforløpet for å finne ut når sykdomsforløpet startet. Hvor langvarig problemene har vært kan gi en pekepinn på hvordan behandlingen skal legges opp. Personer som har hatt uoppdaget psykisk lidelse i flere år, kan komme til å trenge langvarig behandling.

En særlig utfordring ved diagnostisering er det at kjennetegn (symptomer) på forskjellige psykiske lidelser overlapper, det vil si at samme symptom kan være en indikasjon på flere tilstander, for eksempel energitap sees ved både depresjon og schizofren psykose. Det er også slik at på samme måte som i normalbefolkningen, har mennesker med psykisk utviklingshemming gjerne symptomer på flere psykiske lidelser samtidig. For eksempel: personer med psykotisk lidelse har som regel symptomer på angst, depresjon eller tvangslidelse i løpet av sykdomsforløpet.
Utredning av psykisk lidelse hos mennesker med psykisk utviklingshemming er vanskelig av flere grunner. Først og fremst grunnet begrensede verbale evner hos personen. Utredning av psykisk lidelse i normalbefolkningen baserer seg vanligvis på to kilder: der personen selv forteller om sine plager og symptomer, og observasjon av endret atferd. Når den ene hovedkilden til informasjon om tilstanden er begrenset, vil utredning og diagnostisering måtte basere seg på observasjon av atferd i tillegg til informasjon fra nærpersoner som kjenner personen godt over tid.

Det at personen selv ikke kan fortelle om kjernesymptomer, for eksempel opplevelse av angst eller sansebedrag (hallusinasjoner), gjør at diagnostiseringsprosessen kan ta lang tid, og diagnoser som stilles hos personer med mer alvorlig grad av psykisk utviklingshemming, vil alltid medføre usikkerhet.

Videre er det at tilleggsvansker knyttes til psykisk utviklingshemming eller autisme (kalles også diagnostisk overskygging) en kilde til feildiagnostisering. Hvis endret atferd ikke blir sett på som en tilleggsvanske, men som en del av funksjonshemmingen, kan psykiske vansker blir oversett hos mennesker med psykisk utviklingshemming. Dette gjelder spesielt stress-symptomer som er vanlig hos mennesker med psykiske plager; det kan være søvnforstyrrelse, uro, irritabilitet og verbal eller fysisk aggresjon. Slike vansker øker med økende grad av utviklingshemming og også med autisme, og blir sett på som uønsket atferd.

Det er en utfordring å legge opp til et systematisk tjenestetilbud all den tid kunnskapsgrunnlaget foreløpig er begrenset. Internasjonale erfaringer viser at personer med psykisk utviklingshemming i likhet med resten av befolkningen trenger differensierte psykiatriske tjenester. Det er grunn til å anta at brorparten av personer med psykisk utviklingshemming og psykisk lidelse vil kunne få adekvat hjelp ambulant eller poliklinisk. Personer med lett eller moderat utviklingshemming kan ha nytte av samtale- eller gruppebehandling. For personer med moderat, alvorlig eller dyp utviklingshemming skal behandlingen skje i regi av et spesialisert tilbud for mennesker med psykisk utviklingshemming.

Internasjonale erfaringer viser at psykiatritjenester til mennesker med psykisk utviklingshemming bør gis av tverrfaglige team bestående av fagpersoner med spesialisert kompetanse relatert til målgruppen. Personer med psykisk utviklingshemming og akutte psykiatriske tilstander som krever døgnbehandling, blir i de fleste tilfellene innlagt i allmennpsykiatriske akuttavdelinger. Erfaringene med allmennpsykiatriske avdelinger er varierende, mens erfaringer med psykiatriske spesialistdøgnavdelinger i det alt overveiende er gode.

Anbefalt behandling ved psykose eller alvorlig stemningslidelse (bipolar lidelse, depresjon eller mani) er en kombinasjon av medikamenter og miljøbehandling, samt oppfølging av fagpersoner med kunnskap og erfaring om tilstanden og pasientgruppen.  I motsetning til behandling av psykose og stemningslidelse hvor medikamenter er sentralt, er det ved angst- og belastningslidelser de psykologiske og ikke-medikamentelle behandlingsformene som har dokumentert best effekt. Slike behandlingsformer er krevende for pasienten og de aller fleste med psykisk utviklingshemming vil være helt avhengig av en profesjonell omsorgsgiver gjennom hele behandlingsforløpet.

Familien bør være en naturlig del av samarbeidet om utredning og behandling av psykisk lidelse hos mennesker med psykisk utviklingshemming.  Nærmeste pårørende bør derfor være med på møter med både med spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.

Spesialisthelsetjenesten veileder kommunale omsorgsytere med tanke på direkte og indirekte tilak for å sikre videre bedring og å forebygge tilbakefall. Kommunen får mulighet til å bygge spesifikk kompetanse rundt personen de har ansvar for gjennom denne prosessen.

Plan for oppfølging av helse, innbefattet kriseplan, lages der dette ansees hensiktsmessig.