Når livet tar en omvei

"Livet følger sjelden ei rett linje for noen av oss. Av og til tar det en omvei." Les adm. dir. Per Martins Knutsens kronikk om psykisk helsevern og rus. Kronikken sto på trykk i lokalavisene på Helgeland 7. januar.

 

​Ifølge gammel tradisjon er 7. januar avfaredagen – dagen da jula var over og gjestene kunne reise heim. Mange bruker dagen til å pakke bort jula, koste barnåler og lufte ut. Det gamle året ryddes ut, det nye ligger spent ut som en stram duk, åpent og relativt oversiktlig. Dagene blir lysere og lengre; om litt er sola tilbake og eventuelle sorger og bekymringer som det nye året måtte bringe er på en armlengdes avstand. Det kjennes greit.

Bredt tilbud

Alle opplever det ikke slik. For noen er det kaos, overveldende uro, angst og tanker som ikke lar seg styre. Høytider som den vi har bak oss kan gjøre vondt verre. Når livet fortoner seg som en mørk, nedadgående spiral, når ensomhet er det eneste du føler, rusen tar overhånd eller psykosen rammer, da trenger du hjelp. Av og til er det nok at de nærmeste -  familie, venner, en arbeidskollega eller nabo rekker ut ei hånd, men ofte må det profesjonelle hjelpeapparatet inn.

Helgelandssykehuset har et kvalitativt godt og bredt tilbud innen psykisk helsevern og rus. I fjor ble det gjennomført drøyt 37 000 konsultasjoner, og på slutten av året var gjennomsnittlig ventetid innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert behandling for rusavhengighet (TSB) under 30 dager. Spesielt gledelig er det at stadig flere barn og unge får behandling raskt. For pasienter med langvarige og kroniske lidelser er det en fordel å ha behandlingstilbud lokalt. I 2016 etablerte vi et legemiddelassistert rehabiliteringstilbud (LAR) for de tyngste rusmisbrukerne og sikret dermed et lokalt behandlingstilbud til denne gruppa.

De alminnelige, «dagligdagse» psykiske lidelsene utgjør den største pasientgruppa også i spesialisthelsetjenesten. Angst og depresjon troner høyt på lista over sykemeldingsårsak. Livet følger sjelden ei rett linje for noen av oss. Av og til tar det en omvei.

Helgeland uten akuttpost

For den mest utsatte pasientgruppa -  de akutt psykisk syke – mangler vi imidlertid et tilbud på Helgeland. På dagtid har vi ambulante akutteam som kan rykke ut og vurdere situasjonen, men etter klokka halv fire må legevakt kontakte Nordlandssykehuset i Bodø for vurdering og eventuell innleggelse.

Vårt foretak er, sammen med Finnmarksykehuset, det eneste foretaket i landet som ikke har en akuttpost for psykisk syke. Det betyr at pasienter som har behov for øyeblikkelig hjelp, enten frivillig eller under tvang, må transporteres over lange avstander. Transporten foregår som regel i en ordinær ambulanse eller taxi; i noen tilfeller også med politieskorte. Vi vet at det som skjer prehospitalt – det vil si i tiden før pasienten når fram til sykehuset – er av like stor betydning for pasienter med psykiske lidelser som for andre pasientgrupper. Likevel står vi ofte i situasjoner der verdigheten til pasienter og pårørende er vanskelig å ivareta fullt ut.

Etableringen av ambulante akutteam har ført til at stadig flere pasienter får behandling lokalt, men fortsatt opplever vi at mange alvorlig syke mennesker sendes fram og tilbake mellom behandlingsnivåene – til store menneskelige og økonomiske omkostninger. 20 prosent av de totale ambulansekostandene i Helgelandssykehuset brukes i dag på transport av psykisk syke pasienter til Bodø, noe som også svekker den øvrige beredskapen i foretaket.

Forskjellsbehandling?

Debatten om hvilke sykehus som i framtida skal ha akuttkirurgi pågår med full kraft mange steder i landet. Hvor stort må pasientgrunnlaget være, hvor lange avstander er akseptable, hvordan klare å rekruttere og opprettholde et fagmiljø, hvor kan helikopteret lande?

Akuttkirurgien er hovedsak også når det gjelder framtidas Helgelandssykehus. Avstander, ambulansetjenester, klima og topografi er viktige brikker i lokaliseringsspørsmålet, men hvor mange setter dette i sammenheng med akutt psykisk sykdom? Vi synes ofte å glemme at psykisk sykdom, på samme måte som ulykker eller somatisk sykdom, kan ha dødelig utfall. En alvorlig psykisk syk pasient fra Vega kan bruke en dag på å nå fram til adekvat vurdering og behandling i sykehus. Hadde vi akseptert en slik avstand til sykehuset hvis den samme pasienten var utsatt for et hjerneslag eller en trafikkulykke?

Hva er best for pasienten?

Utviklingsplanen som ligger til grunn for arbeidet med Helgelandssykehuset 2025, så bare på den somatiske delen av virksomheten. Nå er psykisk helse og rus tatt med i det store framtidsbildet, og det er satt ned ei egen arbeidsgruppe som skal se på det totale tjenestetilbudet. Gruppa skal se på hvordan nye behandlingsmetoder og ny teknologi vil påvirke organisering og framtidig tjenestetilbud. Den skal også gi innspill til hvordan spesialisthelsetjenesten i enda større grad skal evne å se hele pasienten -  både kropp og tanke – gjennom tettere samhandling mellom somatikk og psykisk helsevern og rus. Og sist, men ikke minst – i mandatet til arbeidsgruppa ligger også oppgaven med å utrede etablering av et akuttilbud innen psykisk helsevern på Helgeland.

De helsefaglige utredningene skal gi svar på mange av de samme spørsmålene som innen somatikken: Er pasientgrunnlaget på Helgeland stort nok til å forsvare et slikt tilbud, klarer vi å rekruttere tilstrekkelig kvalifisert personell og bygge opp et tilbud som holder god nok kvalitet, og hvilke konsekvenser vil et eventuelt akuttilbud på Helgeland få for fagmiljø og tjenestetilbud andre steder i Helse Nord? Det viktigste spørsmålet vi må finne svaret på er: Hva er det beste for pasienten?

Jeg håper at vi, i debatten om framtidas Helgelandssykehus, i større grad løfter fram psykisk helse og rus. Forkjemperne for akuttkirurgi på lokalsykehus har lansert parolen «Blør vi saktere?» Kanskje er det på tide med et like fengende slagord for psykisk helse?