Når krisen rammer

Psykolog og stipendiat Nina Mørkved skriver om kriser og krisereaksjoner, og hvordan ansatte i Helgelandssykehuset kan møte dette i tiden fremover. 

Vi befinner oss i en spesielt krevende situasjon. Det er unntakstilstand i det ganske land, beredskapen er høy, det er stille før stormen. 

Nina Mørkved

Nina Mørkved

Jeg vil påstå at det for alle i Helgelandssykehuset er krevende tider, og at få, om noen, opplever hverdagen som ‘normal’. Arbeidsplassen vår er preget av uvisshet, usikkerhet og uforutsigbarhet, samtidig som vi forbereder oss på katastrofale scenarioer. Covid-19 koronavirus har gitt oss en hverdag der viktige verdier er truet, og vi befinner oss i en situasjon vi ikke kan flykte fra eller løse umiddelbart. 


Vi må yte vårt beste som vanlig, samtidig som vi forbereder oss på det verste. 


Hva står vi ovenfor? Vi risikerer en arbeidshverdag der vi får flere arbeidsoppgaver og færre kollegaer å spille på. Vi kan være nødt til å utføre arbeidsoppgaver vi opplever vi ikke mestrer. Vi kan være nødt til å gå på jobb, vel vitende om at vi risikerer å bli smittet og ta med smitten hjem. Vi kan bli pålagt å være hjemme fra jobb, vel vitende om at våre kollegaer må ta støyten. Vi kan bli nødt til å gjøre vanskelige prioriteringer i hvem som skal motta hvilken form for helsehjelp. Vi vil måtte ta avgjørelser i en presset situasjon. 

Dette må vi takle og håndtere. 

Hva kan hjelpe? Vi må normalisere krisereaksjonene. Vi må minne hverandre på at det er forventet og naturlig å bli preget av situasjonen. Vi må være rause, og vise omsorg med hverandre. 
 

Vi vet mye om krisereaksjoner og hvordan vi kan forebygge unødvendig belastning under krisen og senskader som følge av kritiske hendelser.

Krisereaksjoner er subjektive og individuelle, men med fellestrekk. Vår individuelle bagasje i form av personlighet, livssituasjon og tidligere belastende hendelser vil kunne innvirke på hvordan vi opplever krisen. Vår psykologiske motstandsdyktighet er også forskjellig – noen reagerer mer og sterkere enn andre. Under en krise vil imidlertid de aller fleste oppleve endringer i tanker, følelser og kroppslige reaksjoner. 

Vanlige krisereaksjoner er forankret i stress-systemet vårt. Det innebærer økt kroppslig aktivering for å forberede og hjelpe oss til å overleve i en faretruende situasjon. Mange vil kjenne på en sterk indre uro, skvettenhet, og vansker med å finne roen når man ikke er på jobb. Det er vanlig med katastrofetenkning, grubling og bekymring, søvnvansker og mareritt, svekket konsentrasjon og hukommelse, og endret matlyst.

Under en kritisk, langvarig hendelse er dette forventet, og helt naturlig. Det er det viktig å vite! 

Hva kan hjelpe? Vi må normalisere krisereaksjonene. Vi må minne hverandre på at det er forventet og naturlig å bli preget av situasjonen. Vi må være rause, og vise omsorg med hverandre. 


For å kunne stille opp for pasienter, kollegaer, venner og familie, må vi også prioritere å stille opp for oss selv. 


Vi må tilstrebe god informasjonsflyt over hele linja, tydelighet, forutsigbarhet og tilrettelegging innenfor de rammene vi har. 

Vi må tilstrebe å opprettholde en form for tilpassede daglige rutiner. Både på arbeidsplassen og hjemme. Lag en timeplan, stå opp og legg deg til samme tid. Spis faste og regelmessige måltider. 

Vi må stille opp for hverandre og se hverandre. Vi må ha lav terskel for å gi eller motta støtte. 

For å kunne stille opp for pasienter, kollegaer, venner og familie, må vi også prioritere å stille opp for oss selv. 

Det handler om å ta ansvar for at vi får nok søvn, at vi spiser, at vi får noe fysisk aktivitet og pauser i hverdagen. Vi må gjøre som dyrene – hvile når vi kan. Dette gjelder særlig dersom skiftene blir lange, arbeidsoppgavene mange og beredskapen høy. 

For noen vil det være god støtte å ha noen å snakke med – om jobbsituasjonen, tanker om fremtiden og samfunnet, egen psykisk helse eller bekymringer for familie og venner. Det kan være tilstrekkelig med kollegastøtte, eller behov for en profesjonell samtalepartner. 

Når krisen er over, vil de aller fleste oppleve at reaksjonene avtar, og at man har overlevd krisen uten varige psykiske plager. Hos noen kan reaksjonene vedvare eller tilta i styrke. Som nevnt, kan dette handle om sårbarhet, tidligere belastende hendelser og psykiske vansker, samt omfanget og varighet av krisen. Vi vet enda ikke med sikkerhet hvordan koronasituasjonen vil utarte, og hvordan dette vil prege oss som samfunn i fremtiden.

Jeg er overbevist om at vi, uavhengig av hvordan de neste ukene og månedene faktisk blir, vil komme oss gjennom dette sammen. Men, vi må stille opp for hverandre. Være rause. Tenke på fellesskapet. 


Psykolog Nina Mørkved

Psykolog i spesialisering ved døgnavdeling for voksne ved Mosjøen DPS
Foretakstillitsvalgt Norsk Psykologforening
Forsker/PhD-stipendiat ved UIT Norges Arktiske Universitet




Fant du det du lette etter?