Hjertesvikt

Utredning av hjertesvikt kan være vanskelig, men det er viktig å stille riktig diagnose fordi tilstanden innebærer livslang oppfølging og behandling.

For å stille diagnosen hjertesvikt må tre kriterier oppfylles:

• Du har tegn og symptomer på hjertesvikt: tung pust, hevelser i bena og redusert arbeidstoleranse
• Du har forhøyede nivåer av en blodprøve på hjertestress (BNP)
• Det er holdepunkter for strukturelle eller funksjonelle forstyrrelser ved avbilding av hjertet, vanligvis med ultralyd (ekkokardiografi)

Tung pust og redusert arbeidstoleranse er også vanlige symptomer ved lungesykdommer, fedme, lav blodprosent og en rekke andre lidelser. En viktig del av utredningen er derfor å utelukke andre tilstander som gir disse symptomene.

Vi kan få en mistanke om hjertesvikt ut fra sykehistorien og kartlegging av helsen din. Deretter tar vi som oftest blodprøver og EKG. Vi må så ta en ultralyd av hjertet for å bekrefte eller avkrefte diagnosen. Deretter følger undersøkelser med tanke på å finne årsaken til hjertesvikten.

Det finnes mange årsaker til hjertesvikt. De vanligste årsakene er:

• nytt eller gammelt hjerteinfarkt
• hjertemuskelsykdom (kardiomyopati) som kan være genetisk betinget
• sykdom i hjerteklaffene
• hjerterytmeforstyrrelser

Hjertets pumpefunksjon avtar med alderen, og eldre mennesker kan derfor ha lettgradig hjertesvikt som følge av den normale aldringsprosessen. En rekke tilstander og sykdommer som ikke rammer hjertet direkte kan forverre eller fremkalle svikt, særlig høyt blodtrykk, hjerterytmeforstyrrelser og stoffskiftesykdommer.

EKG hører med ved mistanke om hjertesvikt. Legen ser blant annet på hjerterytme og hjertefrekvens, overledning av elektriske impulser og tegn på hjerteinfarkt (gammelt eller nytt). Det er sjelden at EKG er helt normalt ved hjertesvikt.

Blodprøver er viktige for å stille diagnose, vurdere alvorlighetsgrad og for å følge utviklingen.Den viktigste blodprøven er BNP eller NT-proBNP som sier noe om stress på hjertet. I tillegg bør du få en bred utredning som inkluderer hemoglobin, hvite blodlegemer, blodplater, elektrolytter, nyre- og leverfunksjonsprøver, stoffskifteprøver, prøver for sukkeromsetning (HbA1c) og fettstoffer, inkludert kolesterol.

De fleste pasienter med mistenkt hjertesvikt bør undersøkes med ultralyd av hjertet, såkalt ekkokardiografi. Dette er en undersøkelse som tar omtrent en halv time. Du ligger vanligvis på siden på en benk mens undersøkeren beveger en ultralydprobe på utsiden av brystet. Ved hjelp av den tar man levende bilder som kan brukes til å vurdere hjertets størrelse og funksjon.

Røntgen av brystkasse (toraks) kan gi viktig informasjon om hjertestørrelse og eventuell lungesykdom, lungestuvning eller væskeansamling.

Hjertekateterisering med kransåreundersøkelse, såkalt koronar angiografi, kan være nødvendig for å bestemme om hjertesvikten skyldes trange kransårer, og om dette i tilfelle skal behandles. 

Gangtest er en enkel test som gir et brukbart inntrykk av fysisk funksjonsnivå. Du går så langt du kan i 6 minutter og vi noterer avstanden du går. En distanse under 300 meter er uttrykk for sikkert redusert funksjon, mens unge mennesker gjerne klarer over 600 meter. Testen kan kombineres med måling av oksygenmetning. Den faller sjelden ved hjertesvikt, mens vi oftere ser et fall i oksygenmetning ved lungesykdom.

Andre undersøkelser

Computertomografi (CT) og magnetisk resonansbilleddannelse (MR) kan gi verdifull tilleggsinformasjon om hjertesykdom, og brukes hos enkelte pasienter for å finne ut hva som ligger bak hjertesvikten.

Arbeidsbelastning med måling av oksygenopptak er nyttig både for diagnose, vurdering av prognose og oppfølging av pasienter med hjertesvikt. Dette gjøres best på ergometersykkel eller tredemølle.

Høyresidig hjertekateterisering brukes av og til for å måle trykkforholdene i hjertet og kan kombineres med vevsprøver (biopsi) fra hjertemuskel for å finne en presis årsak til hjertesvikt.

Langtidsregistrering av hjerterytmen gjøres hos pasienter hvor legen mistenker hjerterytmeforstyrrelse. Du får satt på et EKG-apparat som du kan ha i snor rundt halsen eller i beltet, og som er koblet til elektroder på kroppen. Apparatet tas av etter ett til syv døgn.

Behandlinga ved hjartesvikt har som mål å korrigere årsaker til hjartesvikt, å avlaste hjartet slik at restfunksjonen blir utnytta betre og å behandle tilleggssjukdommar. Det er tre hovudtypar av behandling: Livsstilsendringar, medikamentell behandling og kirurgiske eller kateterbaserte inngrep.

Du bør følgje livsstilsråd og dei fleste bør i tillegg bruke hjartesviktmedikament. Kirurgiske inngrep eller kateterbaserte inngrep er aktuelt for å korrigere spesifikke årsaker til hjartesvikt, slik som klaffefeil eller tette kransårar.

Å leve med hjartesvikt vil for mange bety avgrensingar i dagleglivet og dermed redusert livskvalitet. Kunnskap om sjukdommen og om enkle prinsipp som kan redusere symptom og plager er derfor viktig for både deg og dine pårørande. Du må sjølv ta ansvar for sjukdommen og bør følgje dei råda som blir gitte, med tanke på eigabehandling. Dette er ofte det viktigaste tiltaket du kan gjere for å unngå hyppige innleggingar på sjukehuset.

Store studiar har vist betring av både symptom og prognose ved bruk av moderne medisinar mot hjartesvikt.

Kirurgisk og kateterbasert behandling er aktuelt der det er ein spesifikk (del)årsak til hjartesvikten som lèt seg korrigere, eller der symptoma og prognosen er svært dårleg utan hjartekirurgi, innsetjing av hjartestartar, hjartesvikt-pacemaker eller hjartepumpe.

Biventrikulær pacemaker (CRT= cardiac resynchronizaton therapy) tek sikte på å synkronisere samantrekkinga av hjartet. Vi bruker tre leidningar, ein til høgre framkammer, og ein til kvart av hjartekammera. Personar som er aktuelle for dette har vedvarande symptom trass adekvat medikamentell behandling, monaleg redusert pumpefunksjon og breie hjartekompleks i EKG.

Ein implanterbar hjartestartar (ICD), er ein pacemaker som kan gi støyt med høg energi (20-30 Joules) slik at ei alvorleg hjarterytmeforstyrring blir avbroten. ICD er dermed ein «forsikring» som kan nyttast hos personar med høg risiko for å utvikle slike hjarterytmeforstyrringar. ICD er aktuelt hos personar som har overlevd hjartestans, eller personar med redusert pumpefunksjon. Mange som er aktuelle for ICD vil også ha nytte av CRT, og det finst innretningar med begge modalitetar, såkalla CRT-D.

Kirurgisk behandling

Dei fleste med hjartesvikt bør før eller seinare få kartlagt blodforsyninga til hjartet med hjertekateterisering eller CT. Vi vurderer då for kvar enkelt pasient moglegheita for å betre blodforsyninga anten med koronar by-pass eller PCI.

PCI blir gjord som ei forlenging av koronarangiografi, som er ei røntgenundersøking av kransårane til hjartet (sjå utgreiing). PCI (utblokking) er ein teknikk som blir brukt for å utvide tronge område i kransarteriane til hjartet.

By-pass-operasjon er eit større kirurgisk inngrep i full narkose. Brystkassa blir opna og overfladiske årar frå leggen eller årar frå innsida av brystkassa blir brukte for å omgå dei tronge områda av kransårane.

Dersom klaffesjukdom er ei viktig årsak til hjartesvikten din eller klaffelidinga bidreg til symptom, kan det bli aktuelt å behandle klaffesjukdommen. Tradisjonelt har dette vore utført med open hjartekirurgi i full narkose, men klaffeutskifting kan no også gjerast med kateterteknikk. Val av metode blir bestemt individuelt for kvar enkelt pasient.

Mange pasientar med akutt hjartesvikt treng forbigåande behandling med ulike typar hjartepumper medan dei ligg på sjukehuset. Eit lite utval av pasientar med hjartesvikt og svært dårleg prognose kan få lagt inn ei kunstig hjartepumpe som du kan leve eit relativt normalt liv med i påvente av ein hjartetransplantasjon, eller dersom hjartetransplantasjon av ulike grunnar ikkje er aktuelt.

Hos nokre pasientar med hjartesvikt i endestadiet, dårleg prognose og god organfunksjon elles er hjartetransplantasjon eit alternativ når legane ikkje når målet med anna behandling. Hjartetransplantasjon blir gjord etter svært omfattande utgreiing og krev livslang innsats både frå pasienten og frå helsevesenet.

Hjartetransplantasjon på Rikshospitalet (på oslo-universitetssykehus.no)

Hjertesvikt krever oftest livslang egeninnsats, behandling og oppfølging. Oppfølgingen blir tilpasset hver enkelt person. Mange pasienter blir symptomfrie eller nesten symptomfrie på behandling og kan følges av fastlegen.

Blodtrykk, hjerterytme, vekt, langtidsblodsukker, nyrefunksjon og saltverdier i blodet bør kontrolleres regelmessig. De fleste stabile pasienter med lette symptomer kan gå til kontroll hvert halve år. Dersom du har vedvarende symptomer eller ustabil sykdom med gjentatte tilbakefall, bør du kontrolleres oftere. Da blir du ofte fulgt opp på en hjertesviktpoliklinikk på lokalsykehuset.

Pasienter med kunstige hjerteklaffer, pacemaker, hjertestarter, kunstig hjertepumpe eller hjertetransplantat følger egne oppfølgingsrutiner.　

Livskvalitet, symptombyrde, funksjonsnivå og prognose blir bedre av egeninnsats. Har du først fått hjertesvikt, har du i de fleste tilfellene en kronisk sykdom som krever livslang innsats for å unngå årsaker til hjertesviktforverring og for å holde kroppen i form.