Prosjektbeskrivelse

Målet for dette innovasjonsprosjektet er å utvikle en tjenestemodell som sikrer at pasienter på Helgeland får tilgang til likeverdig og tilrettelagt medisinsk oppfølging, behandling og akutthjelp i hjemmet eller i et lokalt Helserom.

Helserommet er et konkret rom i et lokalsamfunn, for eksempel på legekontoret, på sykehjemmet eller i en annen kommunal bygning, som inneholder medisinsk utstyr og teknologi som gir pasienter, pårørende, kommunalt helsepersonell – både lokalt og fra andre kommuner – og spesialisthelsetjenesten nye måter å samhandle på samt fleksible løsninger for tilgang til kompetanse og utstyr.

Ved å utnytte mulighetene for avstandsoppfølging, samhandling, kunnskapsoverføring og opplæring som eksisterer i dag, vil vi skape en modell som ivaretar innbyggerne – barn og unge, personer med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer, skrøpelige eldre, personer med flere kroniske sykdommer etc.

Tjenestemodellen som skal utvikles i prosjektet, skal bidra til økt tilgang på helsetjenester i eller nær hjemmet, redusert reisebelastning for pasienter og helsepersonell, økt opplevelse av faglig trygghet og tilhørighet til et fagfellesskap for lokalt helsepersonell på små steder, redusert antall innleggelser og reduserte kostnader i helsetjenesten.

Innovasjonsprosjektet er godt forankret i, og vil være et viktig bidrag til, den pågående nasjonale satsingen på Helsefellesskap og avstandsoppfølging av kronisk syke.

Bakgrunnen for prosjektet Helserom Helgeland er utfordringer som finnes på Helgeland og i mange andre regioner i Norge:

Lang reisevei til både primær- og spesialisthelsetjeneste, og spredt helsefaglig kompetanse på tvers av kommunene. Helgeland strekker seg over et stort geografisk område og er kjennetegnet av spredt bosetning og lange reiseavstander. Mange pasienter må nå sendes til sykehus fordi det ikke finnes et lokalt tilbud som kan gi spesialisert oppfølging og behandling, eller de må flytte til et tettsted eller sykehjem for å få nødvendig helsehjelp.

Det finnes ikke et bredt tilbud av helsetjenester i alle kommuner. Helseressurser som diabetessykepleier, kreftsykepleier og til og med fastlege er ikke nødvendigvis tilgjengelig i alle kommuner. På Helgeland er det pasienter som ikke bare har lang reisevei til sykehus, men også til fastlege og legekontor. Med få innbyggere i hver kommune, og på hvert enkelt tettsted eller øysamfunn, varierer også behovet for helseressurser og kompetanse i stor grad. Ett år kan det være tre KOLS-pasienter bosatt i kommunen, fem år senere kan behovet for spesialisert helsehjelp være tilknyttet andre diagnoser.

Lange reiseavstander er belastende for mange pasienter, spesielt i kombinasjon med faktorer som kronisk sykdom, høy alder, sosial ulikhet og nedsatt mobilitet.

Lang reisevei synes dessuten å resultere i et underforbruk av spesialisthelsetjenester, som igjen kan føre til forsinket behandling og økt sannsynlighet for reinnleggelse.

Å reise langt tar naturlig nok også lang tid. Det er anslått at ca. 18.000 helgelendinger har båt og/eller helikopter som primært transportmiddel ved alvorlige ulykker, og ca. 8.000 av disse er uten landfast forbindelse. For mange kan hele dagen gå med for å reise til en poliklinisk konsultasjon. Vanskelige værforhold kan videre medvirke til forsinkelser eller kanselleringer.

Å bruke så mye tid på reise kan føre til unødvendige sykedager, noe som er ugunstig både for arbeidstaker og arbeidsgiver.

For samfunnet representerer reisetid for pasienter, pårørende og helsepersonell kostnader i form av tapt arbeidstid, kostnader til selve reisen og ekstrakostnader dersom forsinkelser medfører at avtalte behandlinger eller konsultasjoner ikke kan gjennomføres.

Ifølge Helse- og omsorgsdepartementets e-helsestrategi for 2019–2022 er helsehjelp på avstand et høyt prioritert innsatsområde. En av de planlagte aktivitetene i strategien er å "prøve ut og innføre et bredt utvalg av avstandsoppfølgingstjenester, eksisterende som e-konsultasjon og velferdsteknologi i kommunal regi, og nye som hjemmebasert oppfølging fra sykehus som en integrert del av sømløs samhandling".

På Helgeland er det behov for å utnytte økt kunnskap om avstandsoppfølgingstjenester til også å organisere tjenestene på en ny måte.

Mens den nasjonale satsningen på avstandsoppfølging enten er kommunal eller knyttet til spesialisthelsetjenesten, trenger Helgeland en tjenestemodell for avstandsoppfølging som innebærer et tett samarbeid mellom kommunenes primærhelsetjenester og spesialhelsetjenesten gjennom oppfølging av pasienter og kunnskapsoverføring til lokalt helsepersonell.

Det vil gi mulighet for et helhetlig og godt lokalt helsetjenestetilbud for innbyggerne på Helgeland som i størst mulig grad imøtekommer den store utfordringen med lange reiseavstander, spredt helsefaglig kompetanse og varierende lokale behov.

2.1 Innovasjonen

Visjonen for dette prosjektet er å organisere helsetjenester på en ny måte som sørger for at pasienter får et likeverdig helsetilbud uavhengig om de bor i et øysamfunn i havgapet eller et steinkast fra et kommunesenter eller et universitetssykehus.

Helsehjelpen skal komme til innbyggerne på øysamfunn og i utkantstrøk ved hjelp av teknologi, faglig støtte, kompetanseoverføring og kommunikasjon – i stedet for at innbyggerne trenger å reise langt for å komme til helsehjelpen.

Innovasjonen i prosjektet Helserom Helgeland ligger ikke først og fremst i å utvikle ny teknologi, men snarere å utvikle en avansert og bærekraftig tjenestemodell som ivaretar samhandling på tvers, skaper en fleksibel og kvalitetsbærende organiseringsform og setter eksisterende teknologi sammen på nye måter som sikrer en helhetlig helsetjeneste tilrettelagt for flere pasientgrupper.

Innovasjonen representerer et betydelig potensial for verdiskaping for pasientene, helsetjenesten og samfunnet. Løsningen vil være overførbar nasjonalt og internasjonalt.

2.1.1 Innovasjonsideen

Innovasjonsidéen i prosjektet Helserom Helgeland er:

En ny tjenestemodell på Helgeland som innebærer et lokalt tilbud som kan hjelpe pasienter, pårørende og ansatte i helsesektoren i forbindelse med oppfølging, behandling og akutte situasjoner.

Tjenestemodellen skal ivareta både pasienter og ansatte sine behov i forhold til en trygg og nær helsetjeneste gjennom å tilby

A) Et helserom som er tilpasset de varierende behovene i lokalsamfunnet, der pasienter kan få hjelp fra et lokalt helsepersonell med faglig støtte fra annet helsepersonell ved behov, som kan innebære tilbud om e-konsultasjoner, enkelt medisinsk utstyr og digitale verktøy for avstandsoppfølging og -behandling – støttet av lokalt helsepersonell og

B) Helsehjelp i hjemmet basert på de samme overordnede prinsippene. I Helserommet kan det tilbys helsehjelp som ikke kan gis i hjemmet, slik som tilgang til større medisinsk utstyr, målinger og prøvetaking; videomøter med både pårørende, spesialist- og primærhelsetjeneste; kurs og opplæring, etc.

Helserommene skal være universelt utformet, ha nødvendig medisinsk utstyr tilpasset behovene til pasientene som bor i lokalsamfunnet og gjøre avstandsoppfølging tilgjengelig også for pasienter med lav digital kompetanse.

Tjenestemodellen skal sørge for at pasientene får kvalifisert hjelp nærme hjemmet både ved oppfølging og behandling og i akutte situasjoner.

Lokalt helsepersonell skal få beslutningsstøtte, faglig veiledning og opplæring via digitale løsninger og avstandsoppfølging fra annet helsepersonell. De skal også kunne delta i digitale fellesskap som gir en opplevelse av å være en del av et større faglig nettverk.

Gjennom samme modell skal helsepersonell også få mulighet til å bruke spesialkompetansen sin ut over eget lokalsamfunn i et større interkommunalt samarbeid. Slike digitale samarbeid skal gjøre det mulig for hvert lokalsamfunn å tilby tjenester fra legespesialister, allmennleger, sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter etc. selv om alle yrkesgrupper ikke engang er ansatt i egen kommune.

Innovasjonsidéen er i tråd med pågående nasjonal satsning på avstandsoppfølging av kronisk syke, som adressert i Nasjonal helse- og sykehusplan oppfordrer til bruk av videokonsultasjoner, pasientrapporterte data, sensorteknologi og nettbaserte behandlingsprogram, og å flytte medisinsk utstyr dit pasientene er.

Elementer av dette er også prøvd ut og har dokumentert effekt.

Tjenestemodellen som skal utvikles i Helserom Helgeland, vil være basert på eksisterende kunnskap fra den nasjonale satsningen og løsninger for avstandsoppfølging både nasjonalt og internasjonalt.

Tre spesifikke forhold skiller imidlertid Helserom-modellen fra tidligere modeller for avstandsoppfølging:

1. Den legger opp til en tjenestemodell med tett samhandling mellom flere aktører (pasienter, pårørende, primær- og spesialisthelsetjenesten m.fl.). Eksisterende tilbud både nasjonalt og internasjonalt er oftest enten kommunale eller knyttet til spesialisthelsetjenesten.

2. Helserommet og tilbudet i hjemmet skal være fleksibelt slik at innholdet (kompetanse og utstyr) tilpasses innbyggernes behov og endringer i behov. Modellen vil innebære en bedre koordinering og utnyttelse av tilgjengelige helseressurser og tilpasning til de faktiske behovene for helsehjelp.

3. Tjenestemodellen retter seg mot alle innbyggerne i en kommune. Mange av de eksisterende løsningene retter seg mot enkelte pasientgrupper som for eksempel KOLS, diabetes og psykisk helse. Utfordringene med lange reiseavstander og spredt helsefaglig kompetanse rammer imidlertid hele lokalsamfunn.

Gjennom Helserom Helgeland vil Helgelandssykehuset få en ny tjenestemodell som gir mulighet for bedre tilbud gjennom direkte kontakt med både pasient, pårørende og lokalt ansatt helsepersonell. Helsepersonell i kommunene vil få enklere tilgang til kompetanse og opplæring slik at de ikke trenger å henvise videre, men får utført flere tjenester lokalt selv om ressursene (fastlege, fysioterapeut, legespesialist el.) ikke befinner seg i nærheten. Innbyggerne som bor i lokalsamfunn langt unna mange helsetjenester, får i denne modellen raskere tilgang til kvalifisert helsehjelp der de bor, uavhengig av om det er spesialist- eller primærhelsetjeneste det behøver.

2.1.2 Kunnskapsbehov

Internasjonal forskning har identifisert positive effekter av digital medisinsk avstandsoppfølging. Positive effekter dreier seg da enten om helse (som reduserte symptomer og bedre etterlevelse av behandling) eller ressurser (som reduserte antall innleggelser og redusert bruk av spesialisthelsetjenester)

De fleste studiene på feltet har adressert enkeltdiagnoser; diabetes, KOLS, kreft, hjertesykdommer etc.

Majoriteten av studier adresserer helseutfall eller brukertilfredshet

Norske studier av digital samhandling på tvers av primær- og spesialisthelsetjenesten har vist at kommunikasjonen mellom tjenestenivåene styrkes, og at koordinering av tjenester blir bedre.

I kunnskapsoppsummeringer på feltet har det blitt reist spørsmål ved om feltet kan være preget av et publikasjonsbias i form av at negative resultater ikke har blitt publisert, eller seleksjonsbias i form av at deltakere i studiene allerede er over gjennomsnittet positivt innstilt til å prøve teknologiske løsninger, mens de som ikke kan eller ønsker å bruke teknologiske løsninger ikke deltar i studiene.

Til tross for mange studier av digital avstandsoppfølging med positive effekter er det fortsatt kunnskapshull på feltet.

Det trengs forskning på flere områder for å realisere innovasjonsideen i prosjekt Helserom Helgeland.

Det er behov for forskning på samhandling der flere helseaktører er involvert i et tett samarbeid, ikke minst studier av felles konsultasjoner mellom helsepersonell fra ulike nivå og pasient – altså konsultasjoner med mer enn to deltakere. Slike konsultasjoner vil være relevante i Helserom Helgeland.

Dette gjelder både typiske e-konsultasjoner der pasienten er hjemme/i Helserommet mens fastlegen og en sykehuslege deltar via video, og konsultasjoner der en lokalt ansatt helsearbeider og pasienten er fysisk sammen på Helserommet – for eksempel i forbindelse med sårstell, rehabiliteringsøvelser eller opplæring i medikamentbruk – mens en annen helsearbeider (fastlege, sykepleier fra annen kommune eller spesialist) bidrar med faglig støtte digitalt.

Sistnevnte konsultasjonsform vil sannsynligvis være svært aktuell i prosjektet Helserom Helgeland. Det mangler forskning på system for og effekter av konsultasjoner med faglig støtte på avstand, blant annet på hvorvidt en slik ny tjenestemodell kan ha en positiv effekt på innbyggernes helsekompetanse, som nylig er identifisert som lav i en studie gjennomført av OsloMet.

Det mangler kunnskap om generelle system for digital avstandsoppfølging, dvs. løsninger som ikke bare er rettet mot utvalgte diagnosegrupper.

Som vist over skal Helserommet være fleksibelt og kunne tilpasses alle innbyggerne og endrede behov i det aktuelle lokalsamfunnet, innen både somatikk og psykiatri.

For å oppnå denne typen innovasjon trengs det forskning på hvordan et slikt tilbud kan rigges og tilpasses eksisterende helsetjenesteorganisering og tilgjengelige teknologi slik at det blir økonomisk lønnsomt og ha helsemessig effekt.

Det er behov for mer kunnskap om hvilken betydning den foreslåtte tjenestemodellen har for innbyggerne i et lokalsamfunn.

Det mangler kunnskap om

1) hvilken innvirkning det har på helseutfall at flere helsetjenester kan gis av helsepersonell som er nær pasienten og kjenner pasienten godt,

2) i hvilken grad lokal tilgang på et bredt utvalg helsetjenester, inkludert spesialisthelsetjenester, fører til at det føles tryggere for innbyggerne å bo perifert og at flere blir boende, og

3) hvilken betydning tilgang på faglig støtte lokalt gjør at lokalt ansatt helsepersonell blir boende på stedet.

Prosjekter som grenser opp mot Helserom Helgeland både pågår og har vært gjennomført, bl.a. en stor nasjonal satsning på avstandsoppfølging av kronisk syke.

Prosjekt Helserom Helgeland skiller seg fra de pågående prosjektene på grunn av Helgelands geografi og demografi. Innbyggerne har behov for mer enn løsninger for medisinsk avstandsoppfølging. De trenger også lokalt tilbud om medisinsk utredning og behandling. Det er dermed nødvendig å bygge videre på de erfaringene som finnes fra eksisterende prosjekter, for å se hvordan avstandsoppfølging kan organiseres som en helhetlig tjeneste og ikke bare enkeltstående tilbud.

2.2.1 FoU-mål

Felles oversikt over problemfeltet slik det er i dag på individ-, organisasjon- og systemnivå.

1) Identifikasjon og visualisering av eksisterende behov, oppgaver, brukeropplevelser, kontaktflater, tjenesteforløp, ulike aktører sin rolle og rammebetingelser.

2) Identifikasjon av

a) mulige nytteverdier og gevinster ved en tjenestemodell for lokal helsehjelp,

b) sentrale barrierer og suksesskriterier som er avgjørende for at løsningene skal kunne implementeres og tas i bruk.

Overordnede prinsipper og idéer for tjenestemodell på organisasjon- og systemnivå.

1) Utforske mulige idéer og prinsipper for en tjenestemodell som gir ønsket nytteverdi og gevinster, og imøtekommer barrierer og suksesskriterier.

2) Velge en overordnet tjenestemodell som rammeverk for videre utvikling (grovskisser som viser hvordan tjenesteforløp for representative pasientgrupper henger sammen i en større modell mht. ansvarsfordeling mellom aktører, støttefunksjoner, valg av lokasjoner for ulike typer helsehjelp, teknologivalg, finansieringsmodeller og andre rammebetingelser)

Detaljerte tjenesteforløp som demonstrerer hvordan tjenestemodellen kan se ut og fungere

1) Identifisere 4–6 forskjellige tjenesteforløp (ulike pasientgrupper og deres varierende behov for oppfølging, behandling og akutt hjelp) og tilhørende case (varierende tilgang til helsepersonell lokalt, varierende avstand til sykehus eller DMS/DPS etc.) – som til sammen vil bidra til økt kunnskap om hele bredden i tjenestemodellen.

2) Utvikling av de utvalgte tjenesteforløpene i tett tilknytning til en detaljering og videreutvikling av tjenestemodellen, for å sørge for at forløpene og tjenestemodellen henger sammen.

3) Formativ evaluering av tjenesteforløpene i henhold til ønskede nytteverdier og gevinstrealisering. 4) Ferdig detaljerte tjenesteforløp som er klare for pilotering.

Summativ evaluering av nytteverdi og gevinstrealisering i utvalgte tjenesteforløp i modellen

1) Pilotering og revidering av utvalgte konsepter,

2) Utprøving av utvalgte konsepter i ordinær drift,

3) Summativ evaluering av konsepter i forhold til identifiserte nytteverdier og helseøkonomiske gevinster,

4) Modell for identifisering av gevinster ut over prosjektperioden.

Implementering av tjenestemodellen

Ferdigstille realiseringsplan for videre implementering. Dette er ikke en del av FoU-prosjektet, men en viktig og prioritert egenfinansiert aktivitet for helseforetaket og kommunene for etablering av den nye løsningen.

3.1 Verdiskapningspotensial

Målet med innovasjonsprosjektet er å danne grunnlag for å implementere en helt ny tjenestemodell på Helgeland. Forventet verdiskapingspotensial av den nye modellen er:

Gevinst for innbyggerne:

• Bedre livskvalitet og trygghetsfølelse pga. fjernaksess til nødvendig helsehjelp både fra kommunal helsetjeneste og sykehus.

• Tidligere deteksjon av alvorlig sykdom eller forverrelser fordi terskelen for å oppsøke hjelp blir lavere når man vet at man kan få både faglig og digital støtte av lokalt helsepersonell.

• Mindre avbrekk i arbeidslivet gjennom tettere og lokal oppfølging, noe som også kan føre til redusert sannsynlighet for uføretrygd. Storforbrukere av spesialisttjenester er 'dyre' og derfor mindre attraktive ansatte.

Talleksempel: En typisk storforbruker fra utkantdistriktene har rundt 12 besøk til spesialist på Helgelandssykehuset i året. Dette betyr typisk 12-24 tapte arbeidsdager. Hvis avstandsoppfølging kan halvere dette, ville det bety 6-12 færre sykedager.

• Økt mulighet for å bo lenger i hjemmet i stedet for å flytte til sykehjem eller mer sentrale strøk, ved for eksempel behov for dialysebehandling.

• Økt helsekompetanse i befolkningen ved å tilby støtte fra lokalt helsepedagogisk opplært personell i avstandsoppfølgingen. Lokal støtte fra helsepersonell bidrar også til å redusere digitalt utenforskap knyttet til helseoppfølging.

• Redusert reisebelastning − tidsbruk, stress, overnatting og kostnader – er med på å bidra til

lik mulighet og rett til helsehjelp uavhengig av alder, økonomi og helsebelastning. Tidsbruk for reise kan fortone seg som belastende for mange pasienter, spesielt i kombinasjon med en eller flere av faktorene kronisk sykdom, høy alder, sosial ulikhet og nedsatt mobilitet.

• Redusere underforbruk av spesialisthelsetjenester. Lang reisevei synes å resultere i et underforbruk av spesialisthelsetjenester.

• Økt restarbeidsfunksjon: Hvis man har en kronisk sykdom eller sammensatt helseproblem med flere diagnoser, kan summen av belastningen bli så stor at restarbeidsfunksjonen blir betydelig redusert.

• Helsetjenesten oppleves som mer helhetlig på tvers av nivå og etater.

Gevinst for helsepersonell:

• Økt kompetanse, faglig tilhørighet og faglig trygghet gjennom fagnettverk på tvers av spesialisthelsetjeneste og kommuner for felles kompetanseheving og samhandling.

• Økt mulighet til å utnytte og vedlikeholde egen spesialkompetanse utenfor lokalsamfunnet, eksempelvis kardiolog eller spesialfysioterapeut som kan praktisere fra egen kommune via Helserommet og tilby konsultasjoner og veiledning til lokalt og eksternt helsepersonell og pasienter via Helserommet.

• Redusert reisebelastning og økt effektivitet av arbeidsdagen.

Gevinst for Helgelandssykehuset og kommunene

• Økt helsekompetanse i befolkningen på Helgeland kan føre til redusert behov for liggedøgn på sykehjem og sykehus og færre reinnleggelser.

• Redusert «pasientflukt» fra Helgeland. Økt mulighet for lokal oppfølging av pasient og pårørende kan bidra til redusert "pasientflukt" til andre kommuner og foretak og større tilfredshet blant pasienter og pårørende.

• Færre liggedøgn og redusert antall reinnleggelser på sykehus når flere pasienter behandles lokalt. Storforbrukere innen lungesykdommer topper listen på reinnleggelser i Helse Nord.

• Økt effektivitet og reduserte kostnader grunnet færre avbestillinger pga. værutsatt og lang reisevei

• Redusert reisebelastning og økt effektivitet.

• Tydelige ansvarsavklaringer i tjenesteavtalene på tvers av nivå med tanke på samhandling og deling av fagkompetanse på tvers.

• Bedre samhandling om pasientforløp fra hjem til hjem.

Gevinst for pasientens arbeidsgiver

Arbeidsgiver har kostnader knyttet til fravær pga. pasienters reiser til helsehjelp, dels knyttet til produksjonsbortfall, dels til vikarer, dels til tapt produktivitet og dels til plunder og heft. Disse kostnadene gjør at storforbrukere av spesialisttjenester blir lite attraktive i arbeidslivet. Effekten av dette er forskjellig fra pasientgruppe til pasientgruppe (astma og psykiske lidelser er bredt fordelt i befolkningen, kols er mye knyttet til eldre personer). Talleksempel: SINTEF har estimert at 1 ukes fravær betyr kr 14 900, eller rundt kr 3 000 per dag. En kolspasient med stort forbruk av spesialisttjenester (= 12 konsultasjoner) vil årlig koste arbeidsgiver rundt kr 30 000-60 000 mer enn en gjennomsnittsarbeidstaker med 2 konsultasjoner.

Gevinst for samfunnet:

• Reduserte reiseutgifter (drosje, ferje, ambulansebåt etc.) og redusert sykefravær

• Redusert miljøbelastning på grunn av redusert reisevirksomhet

• Økt helsekompetanse i befolkningen.

• Mer effektiv utnyttelse av tilgjengelig helsepersonell

• Økt og mer robust helseberedskap ved ulykker, pandemi etc. fordi flere kan behandles lokalt. Å behandle flere pasienter lokalt ved en pandemi kan også ha samfunnsøkonomiske besparelser, ettersom ambulanse, fly, taxi etc. må saneres dersom pasienter må forflyttes i en smittesituasjon for å få nødvendig behandling. Lettere å dele fagkompetanse på avstand.

• Helgelandsregionen blir mer attraktivt som bosted og arbeidsplass grunnet tilgang til et større faglig nettverk og nærhet til helsetjenester av god kvalitet.

Gevinst for FoU og næringsliv

• Kunnskapsoppbygging digital avstandsoppfølging og samhandling

• Kan avdekke behov for ny fagkompetanse og potensielt nye stillinger i driften av Helserom

Gevinst for nasjonalt og internasjonalt:

• Etablering av samhandlingstakster som gjør det mulig for helsepersonell å samhandle og dele kompetanse på tvers

• En tjenestemodell for avstandsoppfølging og samarbeid som kan benyttes i rurale strøk

3.2 Nyttiggjøring av resultater

Kommunene Brønnøy, Dønna, Rødøy og Helgelandssykehuset vil parallelt med FoU-prosjektet sette av egne ressurser og jobbe målrettet og tett sammen mot realisering, implementering og spredning av den nye tjenestemodellen. Realiseringsarbeidet vil være tett koplet opp mot den nasjonale satsingen på arbeidsdeling i helsefellesskap og på avstandsoppfølging. Resultater fra disse satsningene, og fra den summative evaluering av tjenestemodellen vil påvirke valgene som gjøres i forhold til videre implementering. Kommunene og Helgelandssykehuset peker på tre sentrale aksjoner knyttet til realisering:

1) Forankring og ledelse: sikre at prosjektet er godt kjent og anerkjent i alle deler av organisasjonen

2) Organisasjonsutvikling: forberede ledere og medarbeiderne på hvordan "jobbe på nye måter", teknologistøtte etc og

3): Økonomisk handlingsrom: hva krever det av investeringer, folk, ekstern assistanse etc. Mer detaljert vil dette kunne være:

Sentrale partnere: Kommunene og Helgelandssykehuset har hovedansvaret for realisering av innovasjonen. Andre viktige aktører er pasientorganisasjoner, pårørende, Helse Nord IKT (for å tilpasse sitt grensesnitt og arkitektur til den nye løsningen), Norsk Helsenett, teknologileverandører og FoU-partnere.

Risiko knyttet til iverksetting, finansiering og organisasjon: Iverksettingsrisikoen reduseres ved at prosjekteier og prosjektledelsen har en god dialog med styringsgruppen som formidler dette til toppledelsen i kommunene og helseforetaket. Ved at det etableres arbeidsgruppe med målrettet og fortløpende fokus resultater og gevinstrealisering, og planlegger for implementering, vil risikoen bli betydelig redusert. Arbeidsgruppene er første forankringspunkt og blir tett knyttet opp til kommune-/og sykehusledelsen. Ledelsen vil sikre at prosjektgruppene får tid til å arbeide med prosjektet. Hvis det kreves investeringer fra organisasjonene for realisering, vil det bli lagt inn i budsjett som fremlegges til politisk ledelse i kommunene og helseforetakets styre.

Etikk: Praksisnær FoU og innovasjon og brukersentrert utvikling med potensielt sårbare grupper kan medføre etiske problemstillinger og dilemmaer. Etisk refleksjon og diskusjon vil være en viktig del av prosjektet, og dette vil hensyns tas ved gjennomføringen. Retningslinjer for god forskningsmetodikk vil overholdes, søknad til NSD og REK vil bli utarbeidet. Prosjektteamet har bred erfaring med brukersentrerte innovasjonsprosjekter innen helse og omsorg, der sårbare brukergrupper er involvert. Prosjektteamet har bred erfaring fra andre forskningsprosjekter, som for eksempel 1.fase i det nasjonale avstandsoppfølgingsprosjektet, HelsaMi+ og Trygge Spor, alle der teknologi er prøvd ut og der etisk refleksjon har vært sentralt.

Miljøkonsekvenser: Det er forventet positive gevinster for miljøet i form av reduserte transportutslipp som følge av redusert behov for reise.

Kjønnsperspektiver: Kontaktansvarlig for prosjekteier og prosjektleder er kvinner. Begge kjønn er representert i prosjektgruppen, og alle medlemmene i konsortiet er opptatt av likestilling og vil sikre en god kjønnsbalanse mellom deltakerne i prosjektet. Kjønnsperspektivet ivaretas i inklusjon av informanter og deltakere i prosjektet, og det vil tilstrebes en jevn kjønnsbalanse gjennom prosjektet.

3.2.2 Formidling, deling og spredning

Formidling av resultater fra prosjektet vil gjøres ved vitenskapelig og populærvitenskapelig publisering. I tillegg vil kommunene og helseforetaket informere om prosjektet på egne arenaer internt og eksternt.

Vitenskapelig publisering: Minst 3 publikasjoner i relevante tidsskrift og konferanser nasjonalt og internasjonalt.

Populærvitenskapelig publisering: Minst 10 medieoppslag i Gemini, forskning.no, tv, avisreportasjer. Deltakelse på minst 5 konferanser, seminarer. Hyppige nyhetsoppdateringer i digitale og sosiale medier: Nettsider, Facebook, Twitter.

Spredning: Deling og spredning til andre kommuner og helseforetak regionalt og nasjonalt vil bli høyt prioritert. Aktuelle møteplasser er rådmannsmøtet, kommunenettverk, direktørmøtet, regionale-/nasjonale forskningskonferanser.

Prosjektbeskrivelse

1 Utfordringer og behov

2 Forskning og innovasjon

2.2.1 FoU-mål

Virkninger og effekter

3.2 Nyttiggjøring av resultater

3.2.2 Formidling, deling og spredning