Forskningsetikk - Redelighet

• Etiske normer for god vitenskapelig praksis (forskningsprosessen).
• Etiske normer for forsvarlig forskning (ofte kalt beskyttelsesetikk).
• Etiske normer for publisering og offentliggjøring av forskningsresultater (publiseringsetikk).

God forskningsetisk praksis vil bidra til økt tillit til forskningsresultater, enkeltforskere og forskersamfunnet generelt. Det skal også være en god vitenskapelig praksis. Brudd på dette vil kunne svekke forskningens anseelse og støtte i samfunnet, og ikke minst redusere potensielle deltakeres vilje til å bidra til forskningsprosjekter.

Vi må ta hensyn til forskningsdeltakerne og ivareta individets grunnleggende rettigheter. Forskning skal være basert på respekt for deltakernes menneskerettigheter og menneskeverd.  Dette er hovedbegrunnelsen for å regulere forskning som involverer mennesker, humant biologisk materiale og helseopplysninger. Hensynet til deltakernes velferd og integritet skal gå foran vitenskapens og samfunnets interesser. 

 

Flere lover og regler er sentrale her: 

Helsinkideklarasjonen - utarbeidet av Verdens legeforening, og andre internasjonale avtaler som igjen bygger på Europarådets konvensjon om biomedisin og menneskerettigheter (Additional Protocol to the Convention on Human Rights and Biomedicine, EUs legemiddeldirektiv (GCP: Good Clinical Practice), og The Council for International Organizations of Medical Sciences (CIOMS).  

 

Andre normer er Vancouveranbefalingene, Singapore Statement on Research Integrity, Nürnbergkodeksen, Forskningsetiske retningslinjer, Oviedokonvensjonen, Nagoya-protokollen, UNESCOs erklæring om det menneskelige genom, og Uppsalakodeksen. Lenke til disse normene finnes på en samleside. 

 

Helseforskningsloven fra 2009 bygger på de internasjonale etiske prinsippene og viser hvor sentral forskningsetikk er, ved at loven stadfester at selve formålet med loven er å fremme god og etisk forsvarlig medisinsk og helsefaglig forskning. I 2017 lanserte All European Academies (ALLEA) en revidert utgave av European Code of Conduct for Research Integrity.

 

Medisinsk og helsefaglig forskning skal ivareta etiske, medisinske helsefaglige, vitenskapelige og personvernmessige forhold. I mai 2017 kom det en ny forskningsetikklov i kraft i Norge (Lov om organisering av forskningsetisk arbeid; forskningsetikkloven). Loven skal bidra til at forskning i offentlig og privat regi skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. 

 

Både nasjonal og internasjonal personvernlovgivning har også etablert grunnleggende prinsipper for bruk av person- og helseopplysninger. Dette gjelder at behandling av helseopplysninger i medisinsk og helsefaglig forskning skal ha et uttrykkelig angitt formål. Helseopplysningene skal være relevante og nødvendige for å nå forskningsprosjektets formål. Graden av personidentifikasjon for helseopplysninger skal ikke være større enn nødvendig for å nå formålene. Opplysningene skal ikke oppbevares lengre enn det som er nødvendig for å gjennomføre prosjektet.

 

Det er ledelsens ansvar å sikre at forskning, faglig utviklingsarbeid og undervisning følger godkjente forskningsetiske prinsipper, jf. forskningsetikkloven § 5.  Alle fagledere har ansvar for å vurdere spørsmål om brudd på disse prinsippene og sikre god forskningsetisk praksis. Hver enkelt forsker og student må sette seg inn i forskningsetikkloven, være aktsom (§ 4), og følge godkjente forskningsetiske retningslinjer.