Helgelandssykehuset tar sikte på å bli donorsykehus i 2024

- Organdonasjon er en sjelden hendelse. Det er ikke hverdagskost, men det man må huske på er at én organdonor kan hjelpe syv andre mennesker. Hvis de små sykehusene kunne identifisert én ekstra donor i året, ville det fått positive konsekvenser for veldig mange andre, forteller Anna Haustreis. Med seg i bagasjen har hun en master om organdonasjon på ikke-donorsykehus.

Pålagt å vurdere

Hvis Helgelandssykehuset i dag får inn en pasient med omfattende skader, blir vedkommende intubert for å sikre luftveier inntil skaden er nærmere kartlagt. Pasienten behandles med respirator på intensivavdelingen og det gis livreddende behandling med håp om overlevelse. I noen tilfeller er skaden så omfattende at man er i tvil om pasienten kommer til overleve. Helsepersonell skal først og fremst alltid gjøre alt for å redde liv, men når livet ikke kan reddes, er de gjennom Transplantasjonsloven paragraf 11 pålagt å vurdere organdonasjon.

- Intensivavdelingene i Helgelandssykehuset gjør allerede i dag prosessen med å identifisere potensielle organdonorer. Vi kontakter transplantasjonskoordinatorene på Rikshospitalet, tar de første samtalene med pårørende og starter med organbevarende behandling, sier Haustreis. Det Helgelandssykehuset derimot ikke gjør, er å ta imot teamet fra Rikshospitalet som henter organene. I dag må potensielle donorer sendes videre til godkjente donorsykehus.

Krav før godkjenning

Før helseforetaket Helgelandssykehuset kan bli et donorsykehus, gjenstår det godkjenning fra Helsedirektoratet. Målet er at dette kommer på plass i løpet av 2024.

- Vi må blant annet ha på plass prosedyrer for dødsdiagnostikk, donoransvarlig lege og donoransvarlig intensivsykepleier. Prosedyrene for donorsykehusaktiviteten må være i samsvar med lov- og forskriftskrav til organdonasjon. Vi må også være i stand til å ivareta donoren og dens pårørende på best mulig måte, både under organdonasjonsprosessen og i tiden etter, forklarer Haustreis.

Da Haustreis og Helgelandssykehuset våren 2023 arrangerte en fagdag i Mo i Rana om organdonasjon i samarbeid med Rikshospitalet, deltok rundt 80 deltakere fra hele foretaket. I tillegg var flere med digitalt.

Tidkrevende

Organdonasjon er en ressurskrevende prosess. For det første må man ha intensivsykepleiere som kan drive med respiratorbehandling over tid. Organdonasjon er heller ingen akutt hendelse, så man må være forberedt på at pasienten kan bli liggende en stund. Når man kommer til det punktet at livreddende behandling er formålsløst og man forstår at pasienten ikke kommer til å overleve, skal behandlingsansvarlig lege avgjøre om det skal gis behandling med sikte på donasjon. Parallelt med dette må behandlingsteamet ivareta pårørende som er i en krise, samtidig som temaet organdonasjon tas opp.

- Dersom pårørende samtykker, gir vi beskjed om dette til Rikshospitalet. Der undersøkes det om donoren har organer som er egnet som transplantater, forklarer Haustreis.

Om den potensielle donoren er egnet, blir vedkommende sendt videre til et godkjent donorsykehus som Nordlandssykehuset, UNN eller St. Olavs.

- For å redusere belastningen på pårørende som kan oppleve det vanskelig at deres kjære sendes til et annet sykehus, ønsker vi å bli et donorsykehus. På den måten kan vi ivareta donoren og pårørende i Helgelandssykehuset, og vi kan ta imot donorteamet fra Rikshospitalet.

Klinikksjef ved Akuttmedisinsk klinikk i Helgelandssykehuset, Jeanette Pedersen, mener det er et viktig område Anna Haustreis har satt fokus på.

- Vi vet at vi i Norge i dag mangler donorer, og når det er sånn at vi gjennom å bli et godkjent donorsykehus kan bidra til at flere stiller seg positive til å være donorer, så vil det kunne hjelpe mange mennesker som trenger et nytt organ for å leve. Det er gledelig at en av våre ansatte gjennom sitt faglige engasjement bidrar så positivt til å sette Helgelandssykehuset på kartet, både nasjonalt og internasjonalt, sier Pedersen og sikter til European society of intensive care medicine, som du kan lese mer om lenger ned på siden.

Resultatet av masteren

I masteroppgaven undersøkte Haustreis erfaringene som intensivsykepleiere ved tre ikke-donorsykehus har gjort seg om organdonasjon. Stiftelsen organdonasjon syntes problemstillingen var så interessant at de bisto med midler i prosessen.

- Det ene av to hovedfunn konkluderer med at organdonasjon er veldig tilfeldig og personavhengig på ikke-donorsykehus. Det mangler kompetanse til å identifisere potensielle donorer og avhenger av hvem som er på vakt, forteller Haustreis.

Det andre hovedfunnet handler om pårørende. Informantene beskrev at pårørende kunne være positive til organdonasjon, men syns det ble vanskelig da donoren måtte sendes bort for å få donasjonen gjennomført.

- Informantene fortalte at det krevde mye av dem å presentere organdonasjon som noe pårørende skulle si ja til, nettopp fordi donoren må sendes bort til et donorsykehus for å fullføre prosessen. Intensivsykepleierne opplevde derfor at flyttingen ble en barriere når spørsmålet skulle stilles. Å ivareta de pårørende og samtidig snakke om organdonasjon, var en prosess som ikke var gjort i løpet av én vakt, men som tok tid. For å redusere den ekstra belastningen for pårørende, ønsket intensivsykepleierne å desentralisere organdonasjon, forteller Haustreis og fortsetter:

- Noe som gjorde situasjonen ytterligere vanskeligere var at det ikke alltid var hundre prosent sikkert at pasienten kunne bli donor. Før det kunne fastslås, måtte diagnostiske prosedyrer gjøres på et donorsykehus.

Til Italia

Tidligere i år inviterte Stiftelsen organdonasjon Anna Haustreis til intensivkongressen i Tønsberg, der hun fortalte om funnene sine. Hun ble også bedt om å snakke foran styret i desember. Men ikke nok med det. Da verdens intensivmiljø møttes til European society of intensive care medicine i Milano i Italia i oktober, sto Anna Haustreis navn på plakaten.

- Det er en svær intensivkongress som arrangeres i ulike byer fra år til år med deltakere fra hele verden. Det er kanskje en liten presentasjon i det store bildet, men for meg var det veldig stort.